Introduksjon til praktisk birøkt

Honning er resultatet man får av at biene samler nektar og honningdogg fra planter i naturen, bearbeider og lagrer det i kuben. Omdannelsen fra nektar til honning kaller vi modning. Nektaren kan inneholde mer enn 50% vann, mens moden honning har cirka 20% vann. Vannet fjernes ved fordampning. Allerede under innsamlingen starter modningsprosessen ved at enzymer som biene produserer tilsettes nektaren. Nektar kan inneholde store mengder rørsukker, mens honningens sukkerarter er hovedsakelig druesukker og fruktsukker. Tilsetting av enzymet invertase medvirker til at rørsukkeret spaltes til druesukker og fruktsukker. Når husbiene mottar nektaren tilsettes den flere enzymer og tørkes til den er blitt tørr nok til å lagres i cellene. Når biene har modnet honningen tilstrekkelig forsegler de cellen med voks.

Honning som er omdannet fra plantenes nektar kalles blomsterhonning. I Norge skiller vi gjerne bare mellom to typer blomsterhonning: Lynghonning og sommerhonning. Lynghonning er samlet fra hovedsakelig røsslyng og er en relativ mørk honning med en karakteristisk lukt og smak. Sommerhonning er en fellesbetegnelse på honning som kommer fra forskjellige trekkplanter som løvetann, blåbær, frukttrær, bringebær, kløver og geitrams. Normalt er sommerhonningen lys i farge og mild i smak, men variasjonene kan være store.

Honning som er laget av plantesaft (honningdogg) kalles bladhonning. Honningdogg kommer i hovedsak fra gran, furu og eik og er resultatet av insekter, særlig bladlus, som suger plantesaft av trærne. De bladsugende insektene klarer ikke å nyttegjøre seg alt sukkeret som finnes i plantesaften, og skiller ut overskytende sukker. Utskillelsen skjer før plantesaften kommer i fordøyelseskanalen. Under gode forhold med høy luftfuktighet kan biene samle store mengder bladhonning. Mest vanlig på Sør- og Østlandet. Farge og smak kan variere svært mye, avhengig av hvilke treslag som det samles fra.

Honningens sammensetning

Honning består av opptil 80% sukker. Hovedsakelig druesukker og fruktsukker, men også mindre mengder maltsukker og rørsukker. Vanninnholdet er normalt 18-20.5%. Honning inneholder også en rekke mineraler og sporstoffer, de fleste vitaminer, diverse enzymer, syrer og proteiner. Honning inneholder også en del bakteriehemmende stoffer, kalt inhibiner.

Honningens egenskaper

Honning har en egenvekt på ca. 1,4. Honning er hygroskopisk, dvs. at den trekker til seg vann fra omgivelsene. (Under tørre forhold avgir den vann). Det er viktig å huske på ved behandling og lagring av honning. Ved 60% relativ luftfuktighet er honningen i balanse, og verken tar til seg eller avgir vann. Bruk hygrometer på slyngerommet.

Når lynghonningen er vanskelig å slynge og sile skyldes det at lynghonningen inneholder spesielle proteinstoffer som gjør den geleaktig (tixotrop).

pH-verdien i honning er meget lav, gjennomsnittlig 4,0.

Honning som medisin

På grunn av sine unike sammensetning og egenskaper har honning vært brukt i alle tider som folkemedisin. Fruktsukkeret er slimløsende og brukes ved hoste og forkjølelse. Honning er velkjent som legende på sår, blant annet fordi det dannes vannstoffhyperoksyd. Dens hygroskopiske egenskaper gjør at sårflaten gror pent og gir mindre arrdannelse. De fleste bakterier trives dårlig i honning på grunn av det høye sukkerinnholdet. Honningens egenskaper som bakteriehemmer taper seg ved oppvarming.

Honning fører til et høyt glykogeninnhold i blodet. Regnes som bra for hjertet. Ved daglig bruk av honning tilføres mange av mineralene og sporstoffene som kroppen trenger.

Drue- og fruktsukkerinnholdet gjør honning til et rasktvirkende og effektivt energitilsudd.